-Benjamin Franklin
Den første alkoholholdige drikken, basert på eple, var sider. Ordet cider stammer fra hebraisk shekar og betyr sterk drikk. Derfra har det vandret til greske sikera, til latinske sicera, til franske cidre og til engelske cider.
Selv om utgangspunktet er det samme, har likevel begrepet sider ulik betydning rundt om i verden. Dersom du er i USA og bestiller cider får du nok en søtlig, alkoholfri og ufiltrert eplejuice. Denne varmes ofte opp og det er vanlig å tilsette en kanelstang. Men bestiller du cider i andre deler av verden får du noe litt mer spennende.
Det er likevel i Europa at den viktigste delen av historien til sider har sitt utspring. Da romerne kom til England i år 55 f.Kr. oppdaget de at engelskmennene allerede drakk sider der. Epletrær hadde for lenge siden emigrert fra Asia og spredte seg raskt over store deler av Europa. Og det var i England, Frankrike og Spania at teknikken rundt fermentering, og senere destillering av epler, ble perfeksjonert.
Utfordringen var at eplesortene aldri var helt like. Selv om frøene til epletreet faller bare noen meter fra stammen, er det ikke sikkert at det blir den samme sorten likevel. Dette gjorde at man forsøkte å klone epletrærne. En teknikk som har blitt forsket på i snart 2000 år. Den eneste måten å få den samme eplesorten på, var å transplantere frøene på røttene til et annet tre.
På 1500-tallet resulterte dette i at det var rundt 60 ulike typer eplesorter bare i Normandie. I USA ble denne type kirurgi sett på som hedensk og derfor ganske fort bannlyst. Derfra ble amerikansk sider kun fremstilt av trær som forplantet seg naturlig. Ulempen med dette var at kvaliteten stagnerte og produksjonen i Europa ble mer og mer perfeksjonert med epler som var gunstig egnet for siderproduksjon. Historien rundt sider i USA er altså litt annerledes enn andre land. Dette er også litt pga. forbudstiden i USA hvor tilvirkning av alkohol ble forbudt og sider ble derfor degradert til eplemost. For å holde alkoholholdig- og alkoholfri sider adskilt, kaller amerikanerne alkoholholdig eplemost for hard cider.
Frem til rundt år 1650 levde sideren glade dager i England. Det var en enormt ettertraktet drikk og fruktbønder levde godt. Alle drakk sider, til og med barn. Dette pga. at vannet ikke alltid var helt rent. Det kunne inneholde sykdommer som kolera, nervefeber, salmonella, E-coli, dysenteri og mange andre stygge bakterier. Siden sider har en noenlunde lav alkoholprosent, ble dette et godt substitutt for mange. Mellom år 1700 og 1800 tredoblet antallet innbyggere i England seg og med det kollapset agrikulturen. Folk mistet jobbene sine, bønder ble tvunget til å selge eplegårdene og siderhusene sine, og mange forlot eiendommene sine. Siderproduksjonen stoppet nesten helt opp og salget stupte. Herfra vil det ta lang tid før kvaliteten når tilbake dit den var.
Også her i Norge merket vi endringer i kvaliteten og produksjonen under den industrielle revolusjonen. Dette skjer før og like etter 1900-tallet. Mange bønder i Hardanger drev bærekraftig siderproduksjon, men da Vinmonopolet startet i 1922, gjorde det at tilvirkning av alkohol ble ulovlig. Den lange siderkulturen her til lands stopper derfor helt opp og konsumentene må nøye seg med utenlandsk sider og øl.
Det er først ut på 2000-tallet at sideren fra Hardanger kommer seg på beina igjen og begynner å produsere sider som er bedre i kvalitet enn noen gang før. Lier, like utenfor Drammen, Sogn og Hardanger er de største innen siderproduksjon i Norge. I Hardanger er tradisjonen kanskje sterkest og pga. dette har ”Hardangersider” blitt en lovbeskyttet merkevare. Epler som Gravenstein, Summerred, Tormodeple og Aroma må da komme fra utvalgte steder i Hardanger og selve sideren må ha blitt produsert på stedet som står på flasken.
-Stein-
